ny blogg

Jeg har grått meg tom for tårer

Plutselig har jeg forvillet meg inn på Google. Hendene mine skjelver mens jeg skriver. Hjertet mitt banker fortere idet jeg trykker på «søk»-knappen. «Hvor lenge kan man gå søvnløs før man dør?». Til min store fortvilelse, er ikke svaret som dukker opp det jeg ville ha. Jeg blar nedover forum-artikkelen og finner ut at mennesker som utvikler en spesiell type for insomni slutter helt å sove midt i livet, og de kan deretter gå i 7-12 måneder før de faktisk dør. Rotter, de dør etter kun 15 dager. Gud, som jeg kunne ønske jeg var ei rotte. Jeg klikker meg ut av nettsiden og søker på nytt. «Selvmordsmetoder». Det tar en god stund før jeg finner noe som er interessant, alt står riktignok på dansk, men det er forståelig ? til en viss grad. Det står ikke listet opp noen metoder jeg ikke allerede visste om, og merkelig nok, kjenner jeg et live snev av skuffelse. Tidligere i uken så jeg en film hvor en av karakterene tok livet sitt ved å sluke en hel boks med sovetabletter. Det må da være den beste løsningen, tenkte jeg mens jeg lette etter avsnittet om akkurat den metoden. Jeg slo tanken vekk umiddelbart da det stod at man kunne falle i koma eller oppleve organsvikt. Overdose virket som det letteste og minst smertefulle å gjøre, men samtidig så var risikoen for å ikke klare å fullføre det tilstede, og det kunne jeg ikke tillate meg selv. Ikke har jeg tålmodighet til å gå søvnløs i et helt år heller. Jeg legger mobiltelefonen under puta, snur meg rundt og drar dyna over fjeset. Noen minutter senere har jeg forsvunnet langt inn i mitt eget hode.

Jeg føler ikke lenger at jeg er en del av samfunnet. Det er betryggende, men også skremmende. Det er jo tross alt dette jeg har prøvd å oppnå de siste tre årene. Jeg ville heller skrive om verden enn å leve i den og jeg ville heller høre på musikk dagen lang og lese bøker og vandre rundt på biblioteket og se på alle menneskene, men ikke være ett av dem. Jeg skriver ikke om verden, for jeg er ikke oppdatert. Jeg følger ikke med på hva andre gjør og jeg bryr meg ærlig talt ikke heller. Jeg hører ikke så mye på musikk lenger heller, hvorfor vet jeg ikke. Når jeg først setter på musikk, hører jeg på de samme sangene om og om igjen uten å egentlig legge merke til det. I det siste har jeg blitt mer interessert i å lese og jeg har rett og slett funnet glede i bøkene som står på hyllen min. Følelsen jeg får inni meg idet jeg bestiller hjem et par bøker er helt ubeskrivelig. Det er en god følelse og jeg kjenner meg nesten lykkelig. Jeg vandrer ikke rundt på biblioteket, jeg vandrer ikke rundt noen steder. Det er kanskje like greit, for på denne måten sparer jeg meg selv for alle disse unødvendige bekymringene. Jeg er for stygg, jeg er for klumsete, jeg er for vimsete, jeg er for trist, jeg er for sliten. 

I dag er dagen, tenker jeg. Klokken er 08:13 og jeg har bestemt meg for å besøke graven til Emma. Emma og jeg var bestevenner fra 3. til 6. klasse, og sommeren 2009 fikk hun kreft. Det var sommeren før vi skulle begynne på ungdomsskolen, og jeg visste at Emma var spent og nysgjerrig på hvordan det ville bli. Hun snakket ofte om planene sine. Planene for fremtiden. Hvor hun skulle bo, hvor mange barn hun skulle ha, hva hun skulle jobbe som. Hun hadde alt klart. Det var det som gjorde at jeg likte Emma så godt, tror jeg. Hun var liksom så målrettet og sterk. Det var virkelig beundringsverdig, spesielt for meg som ikke en gang visste hvilke lekser jeg skulle gjøre samme dagen.

Begravelsen husker jeg fint lite av. Jeg husker jeg så vidt klarte å gå ned til gravplassen hennes, jeg husker jeg følte meg kjempedårlig (jeg trodde nesten jeg hadde blitt dødssyk), jeg husker jeg ble blendet av både solstråler og tårer, jeg husker jeg kastet en rose på kisten, jeg husker jeg satt i bilen til Christiane på vei til minneseremonien, jeg husker alle menneskene som var til stede, jeg husker jeg kom hjem og satte meg ned på kjøkkengulvet og gråt og gråt, jeg husker jeg så vidt klarte å puste, jeg husker at pappa dro ut for å kjøpe is, jeg husker at jeg gråt meg i søvn den kvelden.

Idet jeg nærmer meg kirkegården, stopper jeg opp. Jeg hører kirkeklokkene og tankene begynner å svirre i hodet mitt. Jeg var nesten 100% sikker på at det var en begravelse, og jeg var 110% sikker på at jeg ikke kom til å takle det. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. En annen dag, tenker jeg. Det må nok ha sett utrolig dumt ut for forbipasserende. Jeg strener ut i veien som en eller annen tulling og løper opp i skogen. Jeg kommer meg så vidt opp, for skoene mine er så glatte, men jeg bryr meg ikke, jeg bare går. Jeg går så langt inn i skogen som jeg orker og jeg blir bare stående der. Herregud, hva er det jeg driver med? Jeg har lyst til å gråte, hyle, skrike, men jeg får det ikke til. Jeg er så tom. Jeg tror jeg igjen har grått meg tom for tårer. Mens jeg står midt ute i skogen og lurer på hva i all verden jeg gjør med livet mitt, begynner jeg å fryse, så jeg bestemmer meg for å gå hjem igjen. Jeg løper ut av skogen og ut i veien igjen. Mens jeg går hjemover, tenker jeg over hvor ironisk det hadde vært om jeg hadde sklidd ut på veien og blitt påkjørt. Jeg skulle jo bare gå en tur, tenker jeg mens jeg humrer inni meg. 

The Good The Bad & The Zugly

Dro på konsert med dårlig humør og lite energi. Kom hjem med øl i håret, øreverk og enda mindre energi. Fin kveld.

Google Maps creepin'



All Time Low



Sleepwalking is also known as somnambulism







Les mer i arkivet » Mars 2013 » Februar 2013 » Desember 2012

hits